Den siste rosen

Den siste rosen sto i kvelden blå,
da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa:"Nu er vår sommer slutt
og mine kronblad strøs for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl,
når høsten raser hviler du i skjul."
Men sommerfuglen enset ikke det,
han løftet vingene og fløy avsted.

Han fløy og fløy, da nattens mørke kom
han angerfull til rosen vendte om.
Han ville be om hva han vraket nyss,
en seng av purpur og et dronningkyss.

For sent, for sent, for nå var rosen død,
og kun en tistel ham til hvile bød.
Slik hendte det, da sol i østen rant,
At man en sommerfugl blant tistler fant.

Da jeg var liten tok jeg innholdet i denne sangen helt bokstavelig, men seinere tenkte jeg at teksten nok kunne ha en dypere betydning, omtrent slik:

Den siste rosen

Den siste rosen
Med lett falmete kronblader
Litt lurvet i kantene
Byr seg frem for den siste sommerfuglen
Litt lurvet i kantene han også
Kom i mitt skjød og hvil deg
Sommerfuglen flagrer, ubestemt
Fremdeles lysten, usikker
Så setter han seg
Rosen og sommerfuglen
Sitter i hver sin stol
I hver sin ende av rommet
Gi meg hånden din, så har du en venn
Tenker rosen
Gi meg hånden din, så skal jeg hjelpe deg
Tenker sommerfuglen
Ingen hånd blir strakt frem
Til slutt reiser rosen seg
Slamrer døren igjen og går
Treigost, tenker hun i det alle kronbladene
Faller av i høstvinden
Kanskje fant sommerfuglen en tistel
Å hvile hos før frosten kom