Min herlige mormor!

Må ta med en søt historie om forskjellige former for omvendelse! Den handler om min mormor, en pen dame av borgerskapet. I ganske ung alder, den gangen tuberkulosen herjet, ble hun enke og satt igjen med tre små barn. I et hus som var stort nok til å leie ut en leilighet i, og slik livnærte hun og den lille familien seg frem til barna ble voksne. Disse hjalp henne da økonomisk, men til slutt ville/kunne hun ikke sitte med det store huset lenger, så i mye av min oppvekst bodde hun hos oss. Hun var en herlig mormor, og en viktig del av barndommen. Det var alltid selvstrikkete sokker og votter i presang, husker jeg!
Til tross for at hun aldri hadde særlig penger å rutte med, hun bodde som en slags au-pair hos mine foreldre, så var hun hele tiden den pene, borgerlige damen, som stemte borgerlig (Frisinnede Venstre, senere Høire) og gikk jevnlig til gudstjeneste. Det var jo slik det skulle være, mormor kom fra en velstående kjøpmannsfamilie. Og borgerskapet i første halvdel av det forrige århundre hatet og fryktet de røde faner!
Så ble folketrygden innført 1. januar 1967. Da var mormor godt over 70 år gammel, og fikk for første gang i livet sin egen ”inntekt” som hun kunne disponere akkurat slik hun ville. Og mormor var skarp nok i toppen til å innse at denne ”gaven” ikke kom fra snille onkler med pengesekk, og heller ikke fra de himmelske makter. Folketrygden var resultat av et årelangt, solid politisk håndtverk, med (som vanlig i generelle velferdstilbud) Det norske Arbeiderparti som pådriver.
Og omvendelsene, som jeg startet med å nevne? Jo, den gamle damen sluttet å tro på gud, og vendte blikket sitt mot samfunnsbyggeren i stedet for. De siste årene av sitt liv gav hun sin stemme til Arbeiderpartiet ved valgene. Så fikk selvsagt vi barnebarna rausere gaver enn vi hadde vært vant til; det var fremdeles raggsokker eller votter til jul og bursdag, men nå lå det alltid en hundrelapp eller to oppi!