En solskinnsdag på terrassen i det nye hjemmet mitt!

Jeg fant ut at jeg godt kunne være valp en stund til, så jeg fikk meg en leke som det var veldig gøy å løpe fram og tilbake med. Og så fikk jeg hilse på naboene, jeg tror de forsto at jeg er veldig snill og pen!

En ny hjertevenn er på plass i heimen. La meg presentere Sherco, litt over 3 år gammel og en flott mix av Border Collie, Husky, Buhund og Akita!

Må finne fram kamera som jeg har rotet bort ett eller annet sted . . .

Hilsen til de som har tenkt på oss

Perrex og Gizella (Sella) på terrassen en varm sommerdag for noen år siden. De var stort sett gode venner! Men det var helt tydelig at Sella likte den forrige hannhunden vår, Tandor, bedre. Sella rakk å fylle 11 år før hun døde.

Farvel, Perrex av Vestvarden

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -
aldri mer løpe, hoppe, gå.
Alt er slutt…., det er over nå.
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før -
aldri mer “oss to”.
Som isende kulde inni meg
kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg, sier de, – jeg går mot en dør.
Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selvom du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.

Hvem var det som sa “BARE EN HUND”…..

(Forfatter ukjent)

Sov godt, elskede venn.

God jul!

Denne bloggen ligger nede for telling for tiden, men vil ihvertfall ønske eventuelle kikkere God Jul! Til Rikke med familie også, jeg får dessverre ikke kommentert på Rikke-bloggen lenger :-(

Til meg selv på min 35-årsdag!

Vidt i vest hvor Hallingskarven
med sin steile festning står,
blev jeg renset inn til marven
for de syke ungdomsår.

Vind fra nord og sol fra oven
tørket op hver fuktig rest;
sterk og nyfødt og forvoven
skek jeg i den kolde blæst,

"Ungdommen bestod jeg dårlig!
Den var drømmesyk og matt,
blek og tvisynt og alvorlig
som en nordisk sommernatt!

Sol i zenith, hør nu efter!
Jeg er femogtredve år,
og en bjørnegård av krefter,
la min høst bli lang og hård!

Overlevet! Overstått!
er min ungdom! Her i sneen
hvor det gnistrer dypt og blått,
svømmer jeg i vann fra breen!

Sol i zenith, slik som du,
høye, hete flammeskjold,
står min egen livssol nu!
I mitt liv slår klokken tolv!

Mine læreår er omme!"
brøler jeg med veldig røst:
"livets arbeidsdag kan komme!
Hvor jeg trives med min høst!

Å, hvor det gjør godt å glemme!"
- Men, da jeg krøp ut av fossen
hørte jeg min gamle stemme,
ung og blek og fjern og frossen:

“Overlevet? Overstått?
Der er ennu blod i sanden
hvor din ungdoms sti har gått!
Gutten overlever mannen!”

Nei, han overlever neppe!
Han er bare med i sekken,
følger med meg i min skreppe.
endog ved et bad i bekken.

Aldri går det an å glemme
nederlaget, tiden, skammen.
Jeg skal adlyde hans stemme.
Vi skal jage storvilt sammen!

Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Spurven

Spurven, barndommens grå fugl,
er oss usigelig trofast.
Vår og høst er den bofast,
fra Sankte Hans til jul!

Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn’en
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag!

Bare et hjerte med vinger på!
Brune, forblåste hender
varmer om dyret – og kjenner
plutselig hele fuglen slå!

Jens Bjørneboe (1920-1976)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
“Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?”
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Jens Bjørneboe (1920-1976)

Älska varandra

Älska varandra,
men gör icke kärleken till en boja.
Låt den hellre vara ett rörligt hav
mellan era själars stränder.
Fyll varandras bägare,
men drick inte av samma bägare.
Giv varandra ert bröd,
men ät icke av samma stycke bröd.
Sjung och dansa tillsammans
och var glada,
men låt var och en av er vara ensam,
liksom strängarna på en luta är ensamma
fastän de vibrerar av samma musik.

Kahlil Gibran

De ensamma

Hon ligger på knä för madonnan,
och jag förstår henne väl:
Det finns ingen väg mellan människor,
ingen väg som för till en annan människas själ.

Jag sitter ensam i världens natt
och är väl till döden trött.
Det finns ingen enda att gå till,
ingen enda bland alla de många,
de många tusen jag mött.

Som sammet och silver är himlens valv.
Jag ser mot en stjärnas ljus,
mot en ensam stjärna som brinner
högt över gatornas myller
och människors hus.

Min stjärna flammar hög och sträng
till människor för ingen bro.
Det finns ingen väg för min längtan.
Det finns bara lysande stjärnor
och hög, klar tro.

Stellan Arvidsson

Jag drömde om frihet en dröm

Efter Felicia Hemans.

Jag drömde om frihet en dröm,
En dröm om ett fartyg, som skar
De fradgande böljornas ström,
Likt pilen, som hvinande far;
Om hjorten, som gladt öfver häckar
Tar språng, då de stänga hans stig;
Om glittrande, vårliga bäckar —-
Jag drömde, o frihet, om dig!

Jag drömde om fjällarnes örn,
Med öga så klart som en dag;
Jag hörde kring himmelens hörn
De dånande vingarnes slag.
Jag drömde om okända vatten,
Där kölar ej gungade sig;
Om urskogar, mörka som natten —-
Jag drömde, o frihet, om dig!

Jag drömde om skogarnes fred,
Om hem i hvar leende däld,
Om vilden, som hittar sin led
Vid skenet af polstjärnans eld;
Om hjälten, som kallar ur kojor
Sitt folk till det ädlaste krig —-
Mitt hjärta blöder i bojor,
Och jag drömde, o frihet, om dig!

‘Samlade dikter af Carl Snoilsky (1843-1903) – Femte bandet’

Löjet

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till den höges mund:
“Får jag min boning här?”
“Stoltheten bor här ren!”

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till den lärdes mund:
“Får jag min boning här?”
“Allvaret bor här ren!”

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till min flickas mund:
“Får jag min boning här?”
“Kärleken bor här ren,
Kyssen är kommen nyss,
Dig har man saknat blott.”

Johan Ludvig Runeberg

Den siste rosen

Den siste rosen sto i kvelden blå,
da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa:"Nu er vår sommer slutt
og mine kronblad strøs for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl,
når høsten raser hviler du i skjul."
Men sommerfuglen enset ikke det,
han løftet vingene og fløy avsted.

Han fløy og fløy, da nattens mørke kom
han angerfull til rosen vendte om.
Han ville be om hva han vraket nyss,
en seng av purpur og et dronningkyss.

For sent, for sent, for nå var rosen død,
og kun en tistel ham til hvile bød.
Slik hendte det, da sol i østen rant,
At man en sommerfugl blant tistler fant.

Da jeg var liten tok jeg innholdet i denne sangen helt bokstavelig, men seinere tenkte jeg at teksten nok kunne ha en dypere betydning, omtrent slik:

Den siste rosen

Den siste rosen
Med lett falmete kronblader
Litt lurvet i kantene
Byr seg frem for den siste sommerfuglen
Litt lurvet i kantene han også
Kom i mitt skjød og hvil deg
Sommerfuglen flagrer, ubestemt
Fremdeles lysten, usikker
Så setter han seg
Rosen og sommerfuglen
Sitter i hver sin stol
I hver sin ende av rommet
Gi meg hånden din, så har du en venn
Tenker rosen
Gi meg hånden din, så skal jeg hjelpe deg
Tenker sommerfuglen
Ingen hånd blir strakt frem
Til slutt reiser rosen seg
Slamrer døren igjen og går
Treigost, tenker hun i det alle kronbladene
Faller av i høstvinden
Kanskje fant sommerfuglen en tistel
Å hvile hos før frosten kom

En sang til kvinnen

En eneste sang til kvinnen,
en strofe av kjærlighet,
en eneste sang forinnen
hun segner av villighet.
Men bæres din sang med vinden
så nevn ikke alt du vet!

Du er ikke bare mannen,
for hvem hun har bøiet kne.
En elsker er du, ja hannen
en hun vil ha unger med.
Og stryk hennes hår fra pannen
og takk henne ømt for det.

Ti alt hvad vi i livet aner
er ledet av samme drift.
De skridende stjerners baner
og dagers og netters skift
og dyrets og blomstens vaner
må lyde den samme skrift.

En eneste sang til kvinnen,
en strofe av livet selv.
Og bæres din sang med vinden
mot evighet, så fortell:
For mig er hun herskerinnen

Rudolf Nilsen

Å møtes sent

Det er godt å møtes
Sent i livet
Møtes med ro, sikkerhet
Og den trygge ballast
Noen årtier med levd liv,
Glede, smerte og erfaring
Har gitt
En alenehånd finner
Trygghet og varme
I en annen alenehånd

Nei!
Det er vondt å møtes
Sent i livet!
Når sevjen ikke lenger
Stiger brusende i kroppen
Når nytt liv ikke lenger
Kan bli skapt
Når livet er fortid, ikke fremtid
Og toalettskapet er fullere av pilleglass
Enn av pudder, parfyme og mascara
Fastlegens nummer står øverst på blokken

Likevel –
Øker hjertet takten
Når jeg ser deg, hører deg
Kjenner varmen din så sterkt
Når du holder meg
Og vet at fremdeles er det
Nok sevje igjen
Til eksklusive stunder
Av nytelse, i kjærlighet

illustrasjonsfoto: Torgny

Ahmad Shamlou's Poetry in English

The Sacred Tree of Life-or a Blessing Cross, I am not;

But only a young plant -with wide open arms,

to gather you in-for a moment of rest

whenever You wish.”

Ahmad Shamlou (1925 — 2000) was a very prolific Persian poet, writer, and journalist. His poetry shoud be placed within the new frames initiated for Persian poetry by Nima Youshij.

Ahmad Shmlou’s career spanned over half a century, a century with decisive turns in the country’s socio-political environment. Such environment combined with the richness of the poet’s repertory of myth and his universal outlook on human condition allowed him to use themes that are to some extent exotic to Iranian culture in his poetry. It is so that he artfully uses the atmosphere like the Passion of Christ or Exodus and Passover or masterpieces like Hamlet for his personal expressions.

In his poetry language takes on more complex uses compared to his contemporary poets and his style is quite pretentious. The abstractions used in his poems are less figurative than usual for Persian poetry tradition and one sees the conscious intervention of the poet is the arrangements of emotions and thoughts. The themes in his poetry range from poilitical issues mostly freedom to human condition and love. He was a Nobel prize nominee for literature in 1984.

Maryam Dilmaghani

Winter 2008, Montréal

The Hymn of Abraham in Fire
The flood of Dawn,
-wounded and bleeding-
runs to the greeting of a Man
beyond the ground of the ordinary.

A man
who wanted the Land green.
A man
who deemed Love
the ornament of Exquisite Beauty,
-and solely so-

For in his eyes
dust and sand
undeserved this prized gift
that is Love.

What a man!
What a man!
A man who believed:
The truth of a heart
only blazes more
with the encounter of blades.
A man who believed:
The fate of a voice
is to utter the finest of words,
and solely so.

A man,
Sublime like a lion on the top of a cliff:
Such loyal to Love!
And the wheel of fortune sketched his story
in the likeness of Achilles.
What a man!
A Knight in his bright armour!
And the mystery of his end
flows constantly
in the Sorrow of Love
and in the Torments of Solitude.

&

“O Sad Spandyat*,
May you forever remain
with veiled eyes!”

&

“And who
was ever as dignified
as to draw the Lines of My Destiny?
Which One?”

I,
I alone, screamed: No!
I,
I alone, abstained
from the Fall.
I was a voice
-and a face
amongst the collection of depictions-

And then
I was animated in the Dimensions of Sense.
I was,
And then I became:
Not alike a bud
thriving into a rose;
and not like roots into stems;
and not like seeds into forest;

But like a man
just a man
surging into The Martyr:
The martyr that Heavens worship
-with devotion and humility-

As I never was
Of the wretched and the meek
-the crowd of the slaves-
And it never was
that Paradise
could prize
my enforced deference:
Only another Divine
could ever be Mine!

A divine
warranting a creature
that stands against the fate
valiant and free.
And indeed,
I laboured the birth
of this Other Divine.

&

Alas, for the brave-heart
and the lion that you were;
Like a mountain, like a rock.
And before streaming on this grass
You had already died
even beyond
the cross of intergrity and dignity.

And no!
Neither God, nor Devil
could ever decide your fate
as a fetish that The Others worship;
But merely The One
that His Other Ones
eternally cherish!

By Ahmad Shamlou
Translation: Maryam Dilmaghani

Det 5. og 8. bud

5. Du skal ikke slå i hjel
Embryoer
Men du kan godt slå i hjel
Kriminelle
Abortleger
Talibanere og terrorister
Bare på mistanke
Ikke nødvendig med trosbekjennelsen
Gud elsker embryoer
Men ikke terroristpakk
Fortvilte aborterende mødre
Eller annet pakk

8 Du skal ikke tale usant om din neste
Gud liker ikke
At det tales usant – eller sant
Om hans barn
Men de som ikke er hans barn
Hedninger, ateister
Og kanskje muslimer
Kan det tales usant om
Les for sikkerhets skyld trosbekjennelsen
Etter løgnen, før døden
Og paradiset er ditt
For evig
Amen.

Those who don't feel this Love

By Rumi
Those who don’t feel this Love
pulling them like a river,
those who don’t drink dawn
like a cup of spring water
or take in sunset like supper,
those who don’t want to change,

let them sleep.

This Love is beyond the study of theology,
that old trickery and hypocrisy.
I you want to improve your mind that way,

sleep on.

I’ve given up on my brain.
I’ve torn the cloth to shreds
and thrown it away.

If you’re not completely naked,
wrap your beautiful robe of words
around you,

and sleep.

The green Sea of Heaven

Love Poems by Hafiz

I speak frankly and that makes me happy:
I am the slave of love, I am free of both worlds.
I am a bird from heaven’s garden. How do I describe that separation,
my fall into this snare of accidents?
I was an angel and highest paradise was my place.
Adam brought me to this monastery in the city of ruin.
The hours’ caress, the pool and shade trees of paradise
were forgotten in the breeze from your alleyway.
There is nothing on the tablet of my heart but my love’s tall alif.
What can I do? My master taught me no other letter.
No astrologer knew the constellations of my fate.
O lord, when I was born of mother earth which stars were rising?
Ever since I became a slave at the door of love’s tavern
sorrows come to me each moment with congratulations.
The pupil of my eye drains the blood from my heart.
I deserve it. Why did I give my heart to the darling of others?
Wipe the tears from Hafiz’s face with soft curls
or else this endless torrent will uproot me

Konvolvlen

Ak, hvorfor mødte jeg dit støv i boken,
konvolvel fra de bitre ungdomstider,
med bladene og stenglen knust i kroken
imellem to udødelige sider?

Var mine læber fyldt af sommerblaasten,
saa spilet jeg din krone ut igjen,
og løftet dig tilbake gjennem frosten
til skjønne, glemte blomstersletter hen!

At streifes af en fryvil mellem tusen
er ædlere bestemmelse at faa,
end hér at bære vidnesbyrd om rusen
som skulde saa ubotelig forgaa!

Og heller blomstre stille af i freden,
sandfærdig og beskeden og uskyldig.
end hér at være billedet paa eden,
som siden tyve somre er ugyldig!

Konvolvel, som blev viet til at myrde
en lykkedrøm, ungdommelig og streng,
bli atter til en glæde for en hyrde
blandt tusen andre blomster i hans eng!

Olaf Bull (1883-1933)

(Fra diktsamlingen Oinos og Eros, 1930)