Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg

torsdag 14. april 2011

Til meg selv på min 35-årsdag!





Vidt i vest hvor Hallingskarven
med sin steile festning står,
blev jeg renset inn til marven
for de syke ungdomsår.

Vind fra nord og sol fra oven
tørket op hver fuktig rest;
sterk og nyfødt og forvoven
skek jeg i den kolde blæst,

"Ungdommen bestod jeg dårlig!
Den var drømmesyk og matt,
blek og tvisynt og alvorlig
som en nordisk sommernatt!

Sol i zenith, hør nu efter!
Jeg er femogtredve år,
og en bjørnegård av krefter,
la min høst bli lang og hård!

Overlevet! Overstått!
er min ungdom! Her i sneen
hvor det gnistrer dypt og blått,
svømmer jeg i vann fra breen!

Sol i zenith, slik som du,
høye, hete flammeskjold,
står min egen livssol nu!
I mitt liv slår klokken tolv!

Mine læreår er omme!"
brøler jeg med veldig røst:
"livets arbeidsdag kan komme!
Hvor jeg trives med min høst!

Å, hvor det gjør godt å glemme!"
- Men, da jeg krøp ut av fossen
hørte jeg min gamle stemme,
ung og blek og fjern og frossen:

“Overlevet? Overstått?
Der er ennu blod i sanden
hvor din ungdoms sti har gått!
Gutten overlever mannen!”

Nei, han overlever neppe!
Han er bare med i sekken,
følger med meg i min skreppe.
endog ved et bad i bekken.

Aldri går det an å glemme
nederlaget, tiden, skammen.
Jeg skal adlyde hans stemme.
Vi skal jage storvilt sammen!

Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Spurven




Spurven, barndommens grå fugl,
er oss usigelig trofast.
Vår og høst er den bofast,
fra Sankte Hans til jul!

Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn’en
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag!

Bare et hjerte med vinger på!
Brune, forblåste hender
varmer om dyret – og kjenner
plutselig hele fuglen slå!

Jens Bjørneboe (1920-1976)

Illustrasjonsfoto: Torgny

onsdag 13. april 2011

Mea Maxima Culpa




Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
“Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?”
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

Jens Bjørneboe (1920-1976)

Älska varandra

Älska varandra,
men gör icke kärleken till en boja.
Låt den hellre vara ett rörligt hav
mellan era själars stränder.
Fyll varandras bägare,
men drick inte av samma bägare.
Giv varandra ert bröd,
men ät icke av samma stycke bröd.
Sjung och dansa tillsammans
och var glada,
men låt var och en av er vara ensam,
liksom strängarna på en luta är ensamma
fastän de vibrerar av samma musik.

Kahlil Gibran

De ensamma

Hon ligger på knä för madonnan,
och jag förstår henne väl:
Det finns ingen väg mellan människor,
ingen väg som för till en annan människas själ.

Jag sitter ensam i världens natt
och är väl till döden trött.
Det finns ingen enda att gå till,
ingen enda bland alla de många,
de många tusen jag mött.

Som sammet och silver är himlens valv.
Jag ser mot en stjärnas ljus,
mot en ensam stjärna som brinner
högt över gatornas myller
och människors hus.

Min stjärna flammar hög och sträng
till människor för ingen bro.
Det finns ingen väg för min längtan.
Det finns bara lysande stjärnor
och hög, klar tro.

Stellan Arvidsson

Jag drömde om frihet en dröm

Efter Felicia Hemans.

Jag drömde om frihet en dröm,
En dröm om ett fartyg, som skar
De fradgande böljornas ström,
Likt pilen, som hvinande far;
Om hjorten, som gladt öfver häckar
Tar språng, då de stänga hans stig;
Om glittrande, vårliga bäckar —-
Jag drömde, o frihet, om dig!

Jag drömde om fjällarnes örn,
Med öga så klart som en dag;
Jag hörde kring himmelens hörn
De dånande vingarnes slag.
Jag drömde om okända vatten,
Där kölar ej gungade sig;
Om urskogar, mörka som natten —-
Jag drömde, o frihet, om dig!

Jag drömde om skogarnes fred,
Om hem i hvar leende däld,
Om vilden, som hittar sin led
Vid skenet af polstjärnans eld;
Om hjälten, som kallar ur kojor
Sitt folk till det ädlaste krig —-
Mitt hjärta blöder i bojor,
Och jag drömde, o frihet, om dig!

‘Samlade dikter af Carl Snoilsky (1843-1903) – Femte bandet’

Löjet

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till den höges mund:
“Får jag min boning här?”
“Stoltheten bor här ren!”

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till den lärdes mund:
“Får jag min boning här?”
“Allvaret bor här ren!”

Löjet var utan hem,
Irrade modfälldt kring,
Kom till min flickas mund:
“Får jag min boning här?”
“Kärleken bor här ren,
Kyssen är kommen nyss,
Dig har man saknat blott.”

Johan Ludvig Runeberg

Den siste rosen

Den siste rosen sto i kvelden blå,
da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa:"Nu er vår sommer slutt
og mine kronblad strøs for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl,
når høsten raser hviler du i skjul."
Men sommerfuglen enset ikke det,
han løftet vingene og fløy avsted.

Han fløy og fløy, da nattens mørke kom
han angerfull til rosen vendte om.
Han ville be om hva han vraket nyss,
en seng av purpur og et dronningkyss.

For sent, for sent, for nå var rosen død,
og kun en tistel ham til hvile bød.
Slik hendte det, da sol i østen rant,
At man en sommerfugl blant tistler fant.

Da jeg var liten tok jeg innholdet i denne sangen helt bokstavelig, men seinere tenkte jeg at teksten nok kunne ha en dypere betydning, omtrent slik:

Den siste rosen

Den siste rosen
Med lett falmete kronblader
Litt lurvet i kantene
Byr seg frem for den siste sommerfuglen
Litt lurvet i kantene han også
Kom i mitt skjød og hvil deg
Sommerfuglen flagrer, ubestemt
Fremdeles lysten, usikker
Så setter han seg
Rosen og sommerfuglen
Sitter i hver sin stol
I hver sin ende av rommet
Gi meg hånden din, så har du en venn
Tenker rosen
Gi meg hånden din, så skal jeg hjelpe deg
Tenker sommerfuglen
Ingen hånd blir strakt frem
Til slutt reiser rosen seg
Slamrer døren igjen og går
Treigost, tenker hun i det alle kronbladene
Faller av i høstvinden
Kanskje fant sommerfuglen en tistel
Å hvile hos før frosten kom

En sang til kvinnen

En eneste sang til kvinnen,
en strofe av kjærlighet,
en eneste sang forinnen
hun segner av villighet.
Men bæres din sang med vinden
så nevn ikke alt du vet!

Du er ikke bare mannen,
for hvem hun har bøiet kne.
En elsker er du, ja hannen
en hun vil ha unger med.
Og stryk hennes hår fra pannen
og takk henne ømt for det.

Ti alt hvad vi i livet aner
er ledet av samme drift.
De skridende stjerners baner
og dagers og netters skift
og dyrets og blomstens vaner
må lyde den samme skrift.

En eneste sang til kvinnen,
en strofe av livet selv.
Og bæres din sang med vinden
mot evighet, så fortell:
For mig er hun herskerinnen

Rudolf Nilsen

Å møtes sent




Det er godt å møtes
Sent i livet
Møtes med ro, sikkerhet
Og den trygge ballast
Noen årtier med levd liv,
Glede, smerte og erfaring
Har gitt
En alenehånd finner
Trygghet og varme
I en annen alenehånd

Nei!
Det er vondt å møtes
Sent i livet!
Når sevjen ikke lenger
Stiger brusende i kroppen
Når nytt liv ikke lenger
Kan bli skapt
Når livet er fortid, ikke fremtid
Og toalettskapet er fullere av pilleglass
Enn av pudder, parfyme og mascara
Fastlegens nummer står øverst på blokken

Likevel –
Øker hjertet takten
Når jeg ser deg, hører deg
Kjenner varmen din så sterkt
Når du holder meg
Og vet at fremdeles er det
Nok sevje igjen
Til eksklusive stunder
Av nytelse, i kjærlighet

illustrasjonsfoto: Torgny

Det 5. og 8. bud

5. Du skal ikke slå i hjel
Embryoer
Men du kan godt slå i hjel
Kriminelle
Abortleger
Talibanere og terrorister
Bare på mistanke
Ikke nødvendig med trosbekjennelsen
Gud elsker embryoer
Men ikke terroristpakk
Fortvilte aborterende mødre
Eller annet pakk

8 Du skal ikke tale usant om din neste
Gud liker ikke
At det tales usant – eller sant
Om hans barn
Men de som ikke er hans barn
Hedninger, ateister
Og kanskje muslimer
Kan det tales usant om
Les for sikkerhets skyld trosbekjennelsen
Etter løgnen, før døden
Og paradiset er ditt
For evig
Amen.

Gleda




Ho var her i dette romet.
Men ingen hugsar henne lenger,
endå det var nettopp nå.
Hugsar ikkje korleis ho såg ut
eller korleis ho kom inn
kva ho bar med seg.
Dagsnytt slo henne ned
med vel tilhogne setningar.
Ho skrumpa inn
vart til den bagatell
ho naturligvis er
sett i global samanheng.
Dunsta bort.
Men her er tomt etter henne.
Og vi ynskjer alle at ho skal kome att
endå vi skammar oss for å tilstå det.

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Chlorindes ønske




Aa Eros, laan mig én af dine piler –
dén skal du aldrig mer faa se igjen!
Du gjemmer koggeret, din skjælm! Du smiler
som for at spørge, hvad jeg vil med dén!

Jo, jeg vil bringe pilen til en smie,
og be en grovsmed tække den med staal
og hamre den til dolk, og jeg vil bie
til den er riktig hærdet i hans baal!

Saa vil jeg gjemme dolken i mit ærme,
til næste møtet med en ung marki,
hvem fra idag af génierne skjærme
og naadig holde borte fra min sti!

Men ak, at han vil komme som bestandig,
for barnslig at betro sig, kan jeg spaa –
uskyldig og fantastisk og umandig,
og, for min længsel, ikke til at naa!

Og jeg vil være vakrere end ellers,
og jeg vil villig gi ham et kvartér,
og lytte til min yndige fortællers
vision, om hvad i skyerne der skér!

Dén arme lille stunden faar han retten
til føleri, saa meget som han vil!
Saa vil jeg lukke haanden om stiletten
og gaa ham ganske nær og støte til -

og mens han stirrer stort på mig i vaanden,
og bare spør mig med et smertesmil,
saa vil jeg si ham, før han opgir aanden,
at gjemt i vaabenet var gudens pil!

Olaf Bull (1883-1923)

(Fra Oinos og Eros, 1930)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Smykke på den gamle hore




Flyet – ikkje for lavt – ikkje for høgt
Københavns raude hustak, snorrette gater smeltar saman
før timen då ho pyntar seg til fest.
Glitter – lyssnorer – eld i djupet der nede, ornament diamantar
mot fløyelssvart, der nede kryp maurmenneske – usynlege – uverkelege.
Berre lys-smykk.
Hamburg, Berlin, Zürich,Genève, Paris,
Marseille, den store glitrande brosje
rubinar, smaragdar, guld, eld, aquamarin.
Middelhavsmentaliteten fortel om sin byrd ved å kaste sitt glitter
på blått fløyel for dei framande: Respekt, min kjære!
Frå kabinen ingen smak, inga lukt av utsprøytt lengst tørka sæd
eldgamle sjukdomar, ingen skimtar lag av grov tjukk sminke, hamneslagg,
Europa, den eldgamle hore, utstrekt for natta, treng smykke over heile
sin lekam, rundt hals og bryst, mellom sine lår, i sin navle, på sine tær
og strødd, snodd, rundt lange, griske fingrar ormeliknande gull
på sine nasevenger, i si panne, sin tinning.
Marseille, kvifor nettopp du, den smittsamaste av alle
kvifor nettopp du så dragande ved nattestid, så gudlaust vakker
med opne porer mot orient og Alexandria?
Gjennom kabinen rungar ei røyst frå ein ukjend kaptein:
Stryk Skandinavias lammeblod på di dør og engelen går ditt hus forbi.
Flagget, symbolet frelser oss!
FASTEN YOUR SEATBELTS, THE HOLY GOD IS SMOKING.

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Våren tross i alt




Drep de oss menneskje og våre born
med formlar og med uran,
så vil eg be for den blyge stjerne
ho er utan skuld!
Anemone nemorosa:
Kvitveis – -

Forpestar de paradis for våre sjeler
med drivande bombestøv,
så bed eg for himmelens trubadur,
han er utan skuld!
Turdus merula:
Svarttrasten – -

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Å, den som var en løvetann




Å, den som var en løvetann
som sto i skitt og sølevann
i Bispegata 3.
Den aller første løvetann
som blusset bak et søplespann
i Bispegata 3.
Og noen skulle plukke meg,
og “noen” skulle være deg.
Du festet meg på blusen din
og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din
bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned.
Og tro jeg var en diamant
mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag
så hørte jeg ditt hjerteslag.
Om kvelden gikk du trette skritt
i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med

Så gikk du inn og vrengte kjolen,
vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest,
du hentet det jeg trengte mest:
- et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din,
og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå…
- En løvetann kan lykken nå
så over all forstand.

Alf Prøysen (1914-1970)

Nokon har sagt




Nokon har sagt:
Etter Hiroshima kan ingen meir synge om blomar
synge om roser eller liljer eller syrin!
Men eg seier:
Etter Hiroshima, etter fellesgraver, etter napalm
og kanskje medan napalm blir bruka
kanskje medan gass blir bruka
lever eg i eit framandt land i eit framandt hus,
og i dag har våren tvinga hendene mine til å så blomar
eg aldri skal sjå vekse opp.
Dei skal bløme for andre auger enn mine.
Ipomea og Cobea scandens, evigblømande høgraud Primula
og valmuer som ikkje ber gift i fruktene sine.
Her skal dei bløme med veldige høgraude, kvite,
himmelblå og djupblå blomar og få grøne taggute
eller slette blad.
Nokre skal slynge seg opp etter stolpane i svalgangen,
nokre skal krype langs jorda.
Det er ein veldig ting dette: at etter Hiroshima
etter fellesgraver og medan menneske tærest bort,
tvingar våren menneskehender mot jorda påny og påny
tvingar dei til å så
utan å tenkje på hausten.

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Første månaden




Ikkje augene mine som ser deg
men all mi hud
blodet beinmergen syg inn strålar
frå andletet ditt.

Kjære ennå er skimmeret rundt deg for sterkt
til at trekk rundt auger og lepper
er synlege.

Ennå, ennå elskar eg deg.

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Vi holder livet i en knyttet hånd




Vi holder livet i en knyttet hånd.
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm må være vår,
og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Inger Hagerup (1905-1985)
(fra “Sånn vil du ha meg”, 1950)

Illustrasjonsfoto: Torgny

Kaldskodde




Alt er borte.
Jord og himmel skulle svinne.
Dei kvite fjell fortruleg lutande imot kvarandre
er viska ut.
Er eg det eine liv som er her att? Den eine kvinne?
Og vegane, kvar er dei, finns det meining i å vandre?
Å, herregud kva netter slik som denne kan forandre!

Om djupet svimlar, svimlar langs med mine steg,
så skal eg aldri drukne her.
Dei mjuke grøne vokstrar vinkar imot meg
som eit minne,
ein film frå alt eg eingong kunne stupe mot i deg.
Men ingen, ingen er meg nær,
ja sjølv er eg meg fjern.
Ei frostnatt kom og la ei isklår hinne
på dine svarte, djupe tjern.

Marie Takvam (1926-2008)

Illustrasjonsfoto: Torgny